Homolobby or Homomafia

LEKKERBISKEN FRA DAGBOKEN FRA VÅR SVERIGETUR

- i omvendt rekkefølge

Som den er skrevet til våre venner på vår e-mail liste.

Homolobby eller homomafia?

Onsdag 13. september 2006
Etter omtrent en uke med ganske normale aktiviteter ved å kjøre gjennom det skjønne landskapet i Sverige, skjedde det igjen. Denne gang ved en annen type hendelse. Annerledes på den måten at vi aldri så noen gjerningsmann. Vi satt i vår bil i ferd med å kjøre ut fra en bensinstasjon i Helsingborg. Plutselig knuste bakruten på vår van med et stort smell. Etter å ha kikket på hverandre, snudde jeg meg og så gjennom den knuste bakruten, ryggen til en mann som løp vekk fra stedet så fort han kunne. Andre mennesker på bensinstasjonen så ham også. Alt gikk så fort for seg at han rakk å stikke fra stedet. Vi forventet da heller ikke at noen skulle risikere liv og lemmer for å fange en galning som knuste en bilrute. Det var det ikke verd.

Men hendelsen førte til at jeg tok beslutningen om å avslutte vår tur. Denne gangen var det en 15 cm. stor stein som ble kastet gjennom bakruten med voldsom kraft. Den brakk av et av nakkestøttene i baksetet. Dermed nådde den aldri frem til oss i forsetet. Denne gangen var det kun en stien, men neste gang (hvem vet) kan det være en kule. Da ville verken bilvinduet eller våre skuddsikre vester kunne stoppe kulen (vester som vi tidligere på vår tur hadde fått ved militærleiren i Landskrona, og som vi uten unntak bar på oss etter at vi var blitt angrepet av en mobb i Umeå; se den 29. august nedenfor). Da jeg er den fysiske beskytter av min kone, besluttet jeg at nok er nok, selv om jeg gjerne ville ha fortsatt. Vi vil gå glipp av de 6 siste byene i Skåne. Etter hendelsen i Lindköping (se 5. september), har vi flere steder sett politibiler i nærheten av oss, tydeligvis for å forhindre hendelser av samme slag. I Skövde fikk vi høre fra andre at det var derfor politiet var i nærheten. Og det er vi bare takknemlige for. Men det var like vel det eneste de kunne gjøre.

Men spørsmålet er: Har vi å gjøre med en aggressiv homolobby eller noe som kan ligne en homomafia i Sverige? Lederen for RFSL, Sören Andersson, sa om meg i en uttalelse til Dagen (en dagsavis i Sverige): ”Det er forferdelig at en person kunne bære med seg så mye hat.” Men han uttalte også at RFSL tok avstand fra angrepene på oss (noe han også burde gjøre), selv om han kunne ”forstå handlingene”, noe som åpenbart svekket hans uttalelse om volden (ikke så smart). Jeg er enig i at RFSL ikke kan bli holdt ansvarlig for ulovlige handlinger, utøvd av noen få mennesker, men det er viktig at mennesker i ledende posisjoner på alle måter tar avstand fra voldshandlinger. Selvfølgelig kan ikke en organisasjon kontrollere handlingene til alle deres medlemmer til enhver tid. Men noen begivenheter kan bli påvirket. Det er for eksempel naturlig at RFSL har noe innflytelse over Pride-festivalen i Stockholm. Men hvordan kan de tillate en festival-lek, hvor man kaster dartpiler på et bilde av ”homofobene” Ulf Ekmann, Alf Svensson og Paven? Egger ikke det til vold? Paven har selvfølgelig alltid en fysisk beskyttelse, men hvordan må de andre mennene føle det?

En ting må Andersson og RFSL forstå. I et åpent og fritt samfunn kan de ikke hindre foreldre i å få informasjon om: 1) Hvordan de kan forhindre fremtidig homoseksualitet i deres barn, 2) at homoseksualitet ikke er naturlig og (ja) 3) en beskrivelse av den homoseksuelle livsstil, basert på hederlige statistikkers- og RFSL´s egen informasjon. På den måten kan foreldre ta velorienterte beslutninger om den fremtidige seksuelle orientering for deres barn.

Vi kan også nevne at vi forsøkte å kjøpe annonser for vår hjemmeside i 42 lokale aviser, hvor 28 av dem godtok annonsen, og 14 nektet å ta den inn – altså et forhold på 2:1. På et vis ble vi overrasket over det høye antall aviser som tok inn vår annonse. Det kan være fordi vi ikke annonserte i de tre storby-områdene, da vi tenkte at mennesker utenfor storbyene ikke er så ensidig påvirket av media som mennesker i storbyene. Graden av aviser som godtok vår annonse var størst i begynnelsen, og minst mot slutten. Det kan være fordi homolobbyen økte sitt press på avisene (noe som stadig økte etter som tiden gikk) om ikke å ta inn annonsen. Selvfølgelig var det noen aviser som mottok kritikk etter å ha trykket annonsen. Vi hørte om en avis (Nya Wermlandstidningen) som sto frem og forsvarte deres rett til å la forskjellige røster bli hørt (les: fri presse). Andre aviser la seg inn under presset. To forskjellige aviser stoppet annonsen på grunn av klager, etter å ha trykket den to ganger.

I korthet vil vi gjerne takke alle de vidunderlige menneskene vi møtte på vår tur gjennom Sverige. Både de som støttet oss, og de som hadde spørsmål om hva vi sa og gjorde. Folk vi møtte personlig, online (e-mail), eller på telefonen. Vi har kun godhet i våre hjerter. Selv til de som motarbeidet oss.

Torsdag 5. september 2006 – flere angrep

Ved middagstider var vi i Lindköping. Dette er en by hvor man produserer militærfly til det svenske luftforsvaret. Sverige (med en befolkning på kun ca. 9 mill.) er blant de få utvalgte land som produserer fly til militære formål. Her traff vi flere av samme typen. Vi hadde så vidt parkert vår bil for å få oss noe å spise, før en gruppe mennesker kom og trakkaserte oss. Denne gangen forfulgte de oss inn på restauranten, skrikende (og da mener jeg brølende så høyt de kunne) og dynget på med skjellsord til meg og min kone. Samtidig var det noen andre som angrep og vandaliserte vår bil som sto parkert rett utenfor – selv om alle kunne se det. Kundene i restauranten lurte på hva som skjedde. Men da de forlot restauranten, gikk jeg ut for å ta bilder av de som angrep vår bil. De kom da tilbake mot oss med en klar hensikt om å skade oss. En av kundene som sto i ”drive-in”-banen, ringte politiet. Da politiet ankom var den fiendtlige gruppen forlatt stedet. Etter at politiet gjennom vitner hadde konstatert at det hadde funnet sted en kriminell trusselhandling, fortalte de oss at de ikke hadde noe annet valg enn å skrive en rapport. Og vi måtte bare samarbeide. Vi bør alle samarbeide med myndighetene for å opprettholde lov og orden. Vi er selvfølgelig takknemlige til den mannen som ringte politiet og fortalte om hendelsen. Men vi ville egentlig ikke anmelde de som trakasserte oss og vandaliserte vår bil. Det er jo mennesker vi har en sann medlidenhet med, og et ønske om at vi på en eller annen måte kunne hjelpe.

Mot slutten av vår reise i Sverige, mottok vi følgende e-mail fra Lindköping:

----- Original Message -----

From: "kompis" <antifa@linkoping>
To: <xxxxxxxxxxxxxxxt>
Sent: Friday, September 15, 2006 2:55 AM
Subject: E-mail to Amoso - vi ska döda er

kompis skriver:
så länge ni sprider eran propaganda så ska vi se till att ni inte visar er här och om ni gör det så kan döden vara det ni bör räkna med ERA ÄCKLIGA JÄVLA KRISTNA FUNDAMENTALIST SVIN...HOPPAS ATT VI SES ///AFA linköping

Formålet med denne turen er å nå ut til foreldre og informere dem om hvor mye de selv kan gjøre for deres små barn (særlig gutter) for å hjelpe dem i å utvikle deres maskulinitet og unngå et liv i homoseksualitet. For oss ser det ut som at det er så få som er interessert i de små barna blant oss. De homoseksuelle og deres sterke lobbyvirksomhet har all mulig makt til deres disposisjon (media, politikere, finans, og trusler). I sannhet er de en kraftig røst i samfunnet. Men de små i blant oss – båe nå og i fremtidige generasjoner – har veldig få voksne som står sammen med dem for å hindre kjønnsforvirring. Aldri før har det vært så tydelig som da den svenske Riksdagen den 5. juni 2002, med stort flertall stemte for at homoseksuelle skulle få lov til å adoptere barn (se hovedsiden, ”Myter 2, punkt 4: SKAMMENS PARADE)

Så, etter å ha snakket med politiet, var vi i stand til å dele ut litteratur til tre interesserte foreldrepar som tålmodig hadde ventet. Det som plager oss er at vi aldri får vite hvor mange foreldre som er skremt bort fra – eller ikke ønsker å komme når de ser de fiendtlige angriperne. Til slutt viste de hyggelige politimennene oss hvordan vi kunne ”bandagere” vår maltrakterte bil med tape, slik at den ble lovlig å kjøre med.

Uken før vi kom til Linköping, hadde byen fått erfare noen kamper mellom nynazister og homoseksuelle i en ”kjærlighetsparade”, arrangert av de homoseksuelle. Deltakere fra begge leire var blitt arrestert, for så å bli sluppet fri igjen. Immigranter fra andre land var invitert til å delta i paraden av homolobbyen, men RFSL beklaget seg i mediene over at de inviterte ikke møtte opp. Dette er likt med trenden i USA, hvor homolobbyen ønsker å identifisere seg som partnere med den mørkhudede borgerrettighetsbevegelsen, men ikke er velkomne.

Søndag 3. september 2006 - flere angrep av homolobbyen

I dag besøkte vi det kongelige slott ved middagstider. Det var vaktskifte utenfor slottet med alle sine seremonier. Min kone la umiddelbart merke til at vi ble forfulgt av en ung mann. Ved å sammenkalle andre over mobiltelefonen, klarte han å samle ganske mange fiendtlig innstilte mennesker som snart fulgte (forfulgte) oss hvor enn vi gikk på slottsplassen. Inn i suvenirbutikker, inn i menneskemassen osv. Vi var ikke i stand til å riste dem av oss. De var alltid kun noen få skritt bak oss. En av dem hadde en hvit t-skjorte hvor det på brystet sto skrevet med store røde bokstaver: ”Ha mot til å delta i homoseksuelle aktiviteter”. Da vi ikke var i stand til å riste dem av oss, fikk jeg den krypende følelsen av at vi var i trøbbel. Så lenge vi var i folkemassen var det tydeligvis ok, men vår bil var parkert på bortsiden av slottet i et noe isolert område. Jeg var bekymret over at noen ville bryte seg inn i vår bil og ramponere den. Jeg gjorde en av vaktene oppmerksom på den fiendtlige gruppe mennesker som omringet oss, og ba om beskyttelse bort til vår bil slik at vi kunne komme oss vekk uten å bli skadet. Han henviste oss til et annet sted på slottsplassen, men det var ingen vakter der. Da vi kom tilbake til den første vakten – mens den fiendtlige gruppen stadig fulgte etter oss, sa han: ”Jeg ser hva dere mener, men jeg kan ikke gjøre noe med det”. Så da de andre turistene etter at vaktparaden var ferdig begynte å bevege seg i retning av sine parkerte biler, så vi anledningen til å skynde oss til vår egen bil. Denne gangen greide ikke den fiendtlige gruppen å rive av våre plakater fra vår bil (min kone har nå lenket fast boksene med våre materiale fast til bilens karosseri). Men de rev av en av reklamene på bilen.

På vår vei tilbake til hoteller, foreslo jeg for min kone at jeg ikke ville hun skulle gå gjennom flere lignende episoder, og sa vi ikke lenger skulle stoppe på de forhåndsannonserte stedene, hvor vi var meget sårbare for angrep fra homolobbyen. Men hun sa det ville være feighet, og at det bare ville være jevngodt med å gi dem en slags seier. Det har skjedd med så mange andre som har vært redde for deres angrep. Ikke bare fysiske og skremmende angrep som mot oss, men ofte ved å forsøke å ødelegge en persons forretninger eller karriere. Så min kone ville vi skulle holde oss til den forhåndslagte planen. Hun er ganske tøff! Noen ganger føler vi at vi er de eneste som står opp for barns rettigheter - verken for nåtiden eller morgendagen - ved å forsøke å hindre at de skal falle inn i en homoseksuelle livsstil. Disse stakkars barna har jo ingen andre som taler deres sak. Homolobbyen har på den andre siden en meget sterk røst inn i media og politikken. Vi ser at mennesker som handler på vegne av barna, som oss, har en negativ effekt på homolobbyens vekst. Hvert år ser vi at det er ca. 2.000 unge gutter i Sverige som omfavner denne livsstilen – på grunn av en kjønnsforvirring som ikke er skapt av dem selv.

Tirsdag 31. august 2006 – en slags skuffelse

I kveld besøkte vi Eskilstuna i midten av Sverige. Da vi satt og spise vår aftensmat, kom en ung mann bort til oss og spurte etter noe av vårt informasjonsmateriale. Vi ba ham følge etter oss til parkeringsplassen i nærheten, noe han gjorde. Da jeg forsøkte å hilse på ham, ville han ikke ta meg i hånden. I stedet kom han med en hel masse banneord, mens han gjorde det helt klart for meg at han ikke var interessert i vårt materiale. Samtidig var det noen andre ungdommer, som så ut til å komme fra ingensteder, som begynte å trenge seg på oss. Da vi ikke ville ha noen gjentagelse fra det som skjedde i Umeå, sa vi pent farvel og kjørte derfra. Men da vi kom til vårt hotell den kvelden, mottok vi en e-mail fra en mann som hadde kommet fra Hallstahammar til Eskilstuna for å få tak i noe av vårt materiale. Vi hadde dessverre forlatt stedet før han nådde å treffe oss. Dette beklaget vi, og besluttet oss for å tenke litt gjennom hvordan vi bedre kunne nå de menneskene vi ønsket å nå (eks. foreldre). Den personen som sendte oss en e-mail, spurte hvor lenge vår hjemmeside ville være åpen, da det var noen som hadde startet å oversette hjemmesiden til et annet språk. Jeg skrev tilbake: ”Alltid”! Han fortalte at de aggressive ungdommene i Eskilstuna kom fra SSU (Sveriges Socialdemokratiska Ungdomsförbund), og at de hadde forsøkt å gi ham sine brosjyrer. Han sa ”de neppe ville ha noe godt å si om oss”, og at han forsto vår reaksjon.

Tirsdag 29. august 2006 – angrep fra homolobbyen

Selv om vårt budskap er til svenske foreldre (vår målgruppe), viste det seg at homolobbyen (representer ved RFSL) hadde mobilisert sine styrker for å stoppe våre aktiviteter. Vi hadde en misstanke om at det var fordi vi eksponerte deres utuktige materiale på deres hjemmeside, og deres anbefalinger til folk i Sverige om hvordan man kunne bruke narkotiske stoffer.

I går (den 28. august), besøkte vi Umeå i nord-Sverige. Tidligere på dagen hadde jeg hentet min kone på lufthavnen i Umeå. Hun kom tilbake for å reise sammen med meg etter at hun hadde vært en uke i California for å være barnevakt for våre barnebarn. Mens vi kjørte til hotellet, fortalte jeg henne at jeg forventet en hyggelig og avslappende kjøretur de neste dagene. Jeg visste lite om hva som lå foran oss den kvelden. I det vi kjørte inn til den forhåndsannonserte rasteplassen ved McDonalds i utkanten av Umeå, så vi en uvanlig stor mengde mennesker samlet. Basert på tidligere erfaringer, forsto vi at det ikke kun var foreldre samlet, men at noen var der for å hindre oss i å dele ut traktater til interesserte foreldre. Men vi forventet ikke den hatefulle opphørselen til disse fiendtlige menneskene. Etter at vi hadde spist, henvendte vi oss til menneskemassen (ca. 30 mennesker) og spurte hvem som var foreldre. Det var fire par foreldre i blant dem som var kommet for å få vårt materiale. Vi gav det gladelig ut til dem. Da vi var klare for å forlate resten av mengden, (homofile og homoaktivister), trengte de seg på meg slik at jeg ikke kunne komme inn i bilen. Jeg måtte virkelig kjempe for å komme inn. Deres plan var at mens noen hindret oss i å komme inn i bilen, var det andre som åpnet bakluken på vår bil, grep fatt i boksene med traktater og DVD´er og kastet det på bakken og trampet det i stykker. Vi kunne bare hjelpeløst stå og se på det hele. Det var mellom 20 til 30 mennesker mot meg og min kone. Etter å ødelagt mye av materialet, stakk de sin vei da jeg lot som om jeg ringte politiet. Vi ryddet opp og reddet det som kunne reddes av materialet ved hjelp av forbløffede foreldre. Deretter forsøkte vi å forlate stedet hvor vi hadde parkert. Men våre motstandere stilte seg i veien for bilen. I det vi begynte å kjøre mot dem, angrep de bilen med steiner som laget flere riper i lakken.

Der var en radioreporter til stede under hele hendelsesforløpet. Fra første øyeblikk hun nærmet seg oss, kunne vi se at hun var på demonstrantenes side. Vi holdt oss til vår plan om ikke å snakke til den fiendtlige og ensidige svenske media. Vi lot oss derfor ikke intervjue, noe som tydelig var en skuffelse for henne. Men etter hendelsen spurte hun min kone om hennes mening om det som skjedde. Min kone svarte kort: ”Det kunne skjedd verre ting”.

Du kan lese mer om homomafiaens angrep på mennesker som er uenige med dem under Mye 2, punkt 7. Det virkelig tragiske i dette er ikke hva som skjedde med oss eller vår bil. Det virkelig tragiske er de Sodoma-lignende (Sodoma og Gomora) tilstander som nå råder i Sverige.

Uken før vår ankomst hadde vi i fire dager (onsdag til lørdag) hatt en annonse inne i byens lokalavis (Västerbottens-kuriren). Torsdag fikk jeg et oppkall fra avisen som sa de ville stoppe annonsen de to siste dagene. Jeg spurte om de var blitt presset til å gjøre det. Svaret var bekreftende. I går kveld, på utsiden av McDonald, forsto jeg hvorfor de ikke ville (eller torde) fortsette med annonsen. Det er lett å se at det ikke er vanskelig for den homoseksuelle lobby å gjøre stor skade for en liten lokalavis. I denne prosessen har ytringsfriheten i Sverige lidt enda et nederlag.

Noen mente vil burde anmelde forholdet til politiet. Men det er vanskelig å anmelde noen du har medlidenhet med. Menneskene i homolobbyen er ikke våre fiender. Ikke på lang sikt. Vi er glad i dem som i alle andre mennesker. Samtidig er det like viktig å informere foreldre om alt hva de kan gjøre for å ha innflytelse på den fremtidige seksuelle orientering for deres barn og barnebarn.

Lørdag 26. august 2006 – nedslående intervjuer.

Kjære venner. Det er sent lørdag aften (svensk tid). Jeg har snakket med min kone på telefonen, og hun foreslo at jeg skulle sende dere en hilsen fra Sverige. Og jeg tror det ville være godt, siden dette er høydepunktet – geografisk – på vår sverigestur. Jeg er nå i Haparanda (Haaparanta på finsk). Det er omtrent så langt nord du kan komme i Sverige.

I denne nordlige delen av Sverige lever mesteparten av befolkningen på østkysten av den Baltiske sjø. Haparanda er på den måten den nordligste byen og er tett på grensen til Finland. Så langt nord går ikke solen ned om natten i slutningen av juni og tidlig i juli. På denne årstiden blir det ikke helt mørkt om natten Men om noen få måneder blir det veldig mørkt, og dagene blir riktig korte.

Da jeg var en liten gutt var det en mann som ble berømt under navnet ”Stålfar”, fordi han syklet fra Haparanda i nord til Ystad sør i Sverige. Men jeg vil sykle i Haparanda (noe jeg gjorde i dag) og om 3 måneder vil jeg sykle i Ystad. Men slik sykling vil ikke kvalifisere på samme nivå som ”Stålfar”. Jeg har en sykler med meg i min store minibuss, hvor jeg har fjernet mellomsetene. Min sykletur i dag ville gjøre min fysioterapeut glad, siden jeg strakk meg langt og til og med holdt ut en liten smerte i mitt kne. Jeg kjørte også opp til den finske grensen med bilen, men så aldri noen steder jeg kunne snu før grensen. Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortsette mot grensen til Finland. Da jeg kom til grensestasjonen, så jeg etter en grensevakt for å fortelle ham at jeg tilfeldigvis var kommet for langt og gjerne ville snu. Men så sent en lørdag aften var det ingen grensevakt å finne. Da det ikke var noen nyttetrafikk som passerte, så det ut til at alle hadde gått hjem for kvelden. Jeg kunne ikke annet enn fortsette inn i Finland. Det foresvev meg at jeg faktisk kunne få litt trøbbel, da jeg hadde glemt mitt pass på hotellrommet. Det var heller ingen som kom kjørende i motgående kjørebane. Hvilke forskjell i forhold til en del andre landegrenser! Bare tenk på hvordan det er på grenseovergangen mellom Israel og Egypt, Israel-Jordan og Hellas-Tyrkia for 10 år siden!

Men, la oss komme tilbake til denne turens egentlige formål. Ting går godt. Forrige kveld var jeg i Piteå. Da jeg kjørte gjennom byen passerte jeg en bygning med et stort skilt hvor det sto ”RFSL Nord”. Dette var RFSL´s nordlige senter. RFSL er homolobbyen i Sverige, og mottar sjenerøs finansiering fra den svenske stat. Da jeg sjekket inn på Stadshotellet i Piteå i går kveld, så jeg mange menn i 20-årene og 30-årene, men nesten ingen kvinner på deres alder. Jeg så også 3 gutter jeg tror var knapt 15 år gamle. Det så ikke ut til at der var noen foreldre tilstede. Da jeg dro fra hoteller i dag morges, kjørte jeg til bensinstasjonen i Piteå. Jeg hadde annonsert på vår hjemmeside at jeg der skulle dele ut våre DVD´er og annen gratis informasjonsbrosjyrer, samt være tilgjengelig for spørsmål fra foreldre. Foreldre (og besteforeldre) er vår målgruppe, ikke homoseksuelle menn eller kvinner. Vi pleier å gjøre det på denne måten: Vi drar til en bensinstasjon eller et spisested og fyller enten bilen med bensin, eller våre mager med mat på en annonsert tid. Vi deler ikke ut materiell på det stedet, da det kan irritere eieren av stedet. Siden vi jo ikke ønsker å irritere noen, drar vi så fra bensinstasjonen eller restauranten (vår bil er klart merket med store bokstaver www.AMOSO.org på alle sider). Deretter drar vi til et offentlig sted i nærheten, hvor vi møter den som da eventuelt har fulgt etter oss, og deler så ut materialet.

Det som skjedde med oss i dag i Piteå, er ganske forutsigbart med hensyn til at RFSL´s senter ligger der. Det var en hel masse opprørte mennesker som ventet på meg. Men de ble holdt på avstand av bensinstasjonseieren, slik at jeg fikk tanket bilen. Deretter kjørte jeg til den offentlige plassen jeg hadde annonsert, rett i nærheten. Først var det en modig kvinne som kom bort til meg. Hun var glad for å motta det materialet hun hadde lest om på vår hjemmeside. Hun ville også gjerne ha noen ekstra materiale for å dele ut til sine venner. Det fikk hun selvfølgelig. Deretter kom en ung mannlig journalist med en ung kvinnelig fotograf som (først) virket forsiktig og snill. Han ville ha et intervju. Så jeg gikk med på å la meg intervjue, selv om jeg hadde lovet meg selv (og min kone) at jeg ikke ville la meg intervjue på turen. Etterpå angret jeg på at jeg ikke hadde holdt meg til den planen. Kvinnen fortalte meg umiddelbart at hun var lesbisk og spurte om jeg kunne forklare hvordan hun – som den yngste datteren i familien – var blitt lesbisk. Så spurte hun: Hvis hun adopterte noen barn, ville de også bli lesbiske? Hun argumenterte mye. Det virket ikke som om noen av dem visste så mye om innholdet på vår hjemmeside, og de var heller ikke villige til å lytte til hva jeg sa. De var nøyaktig det jeg ikke hadde ønsket. Det er ikke dette vår hjemmeside eller vår tur handler om. De vi ønsker å treffe er foreldre, ikke mennesker som er homoseksuelle. Jeg forsto godt hva slags historie de kom til å dikte opp.

Så på møtet i dag kl. 1300, avslo jeg respektfullt å la meg intervjue en gang til. Jeg sa til journalisten at vi i Amerika hadde et ordtak: ”Hvis noen lurer deg – burde de skamme seg. Hvis du lar deg lure en gant til – burde du skamme deg”. Så jeg var ikke tilgjengelig for flere intervjuer. Jeg kunne tydelig se at han var skuffet. Dette kunne dog ikke hindre paparazzi-fotografen i å ta minst 40 bilder under den korte samtalen. Så fra nå av er jeg tilbake til den originale planen. På vår kontaktside har jeg mottatt et halvt dusin anmodninger om intervjuer fra presse og lokale radiostasjoner. Når jeg har tid, takker jeg skriftelig for tilbudene, men avslår respektfullt alle intervjuer. Jeg tror en hovedgrunn til at det homofile samfunn er så forarget på oss, er den måten vi behandler Myte nr. 1 (at begge former for livsstil er tiltrekkende). For å understreke den store forskjellen på de to livsstilene – og på den måten motivere foreldre til å unngå at deres barn etter puberteten skal ende opp som homofile – bruker vi noe materiale fra RFSL´s egen hjemmeside, som har en mengde utuktig innhold. For å få en idé om hva jeg snakker om kan du logge deg inn på www.amoso.org og skrolle deg ned (omtrent 7 sider, under Myte 1, punkt 2), og se på linken merket ref.4. Hvis du klikker på referansen, kommer du til RFSL´s hjemmeside (husk at den er finansiert av den svenske regjeringen), hvor du blir fortalt hvordan du kan bruke forbudte narkotiske stoffer. Et par linjer lenger ned kan du klikke på ref.5 hvor det er bilder av noe av den utuktige informasjonen deres hjemmeside er full av. Dette setter selvfølgelig RFSL i et dilemma. På den ene siden angriper de oss for å eksponere dette innholdet. På den andre siden ønsker de å skape publisitet rundt det.

I går hadde jeg en interessant samtale med et medlem av redaksjonen for den største avisen i Umeå (Västerbottens-Kuriren). Dette er den største avisen i nord-Sverige. Den samme morgen hadde jeg mottatt et oppkall fra en av deres reportere, som fortalte at sjefsredaktøren hadde bestemt seg for å stoppe vår annonse etter 2 dagers annonsering. Jeg spurte om de hadde mottatt press utenfra, noe han bekreftet. Men senere den dagen ringte denne mannen meg på min mobiltelefon og vi snakket sammen i omtrent en halv time. Så ringte han meg for andre gang og ville vite mer om emnet. Ikke så mye om meg, men om selve saken. Det likte jeg. Det viste seg at han var nestsjef i redaksjonen, og ikke hadde fått spurt sin sjef om hvorfor de hadde stoppet annonsen. Han lød som om han var overrasket over at annonsen var stoppet. Han sa han ønsket å møte meg, og jeg gikk med på å komme til avisredaksjonen for å snekke om emnet, dersom redaksjonen ønsket det. Min ingen intervju... Vi får se hva som kommer ut av dette. Han var også interessert i å vite hva som motiverte meg. Jeg fortalte ham om min og min kones bekymring for den kommende generasjon i Sverige. Mellom 1.000 og 2.000 unge gutter omfavner den homoseksuelle livsstil i Sverige hvert eneste år – med all den lidelsen det medfører. Dersom vi kan utgjøre en forskjell i denne forferdelige tragedien, vil ikke våre liv være bortkastet. Vi føler oss som en liten eike på et stort hjul. Å være en del av noe som er større enn deg selv og noe som er til fordel for medmennesker, er veldig inspirerende.

Sannheten kan ikke bli undertrykt for alltid – uansett hvilket område i livet vi snakker om. Til slutt vil sannheten komme frem. Noen ganger kommer den plutselig og overraskende, som i eventyret ”Keiserens nye klær” av H. C. Andersen. Når den lille jenta ropte ut: ”Keiseren har ikke klær”, kunne alle plutselig se det. Men det må antagelig gå en hel generasjon, med sterke vitenskabelige bevis, for å knekke den store løgnen om at homoseksualitet er arvelig. En hel nasjons meninger og holdninger tar lang tid å forandre.

Det store bildet av dette er: På 1960-tallet (og før det) var det ikke mye snakk om homoseksualitet (du verden, hvordan ting har forandret seg). Men på den tiden visste psykiatere og psykologer at den typiske rot for homoseksualitet var mangel på en riktig kontakt til fedre. Bieber (som jeg nevner under Myte 2) var ikke den første som visste dette. Men ved den seksuelle revolusjons start på 70-tallet, hvor de homofile tok kontroll over de to APA-ene (American Psychological Association) i Amerika, kom det enorme press på å finne det homofile gen. Ved å bevise at det var arvelig, ville de homofile få en universell aksept i samfunnet. Gjett hva som skjedde? Det homofile gen ble aldri funnet....! Ikke bare det – forskning over de siste 40 år har bevist at vi aldri vil kunne finne et homofilt gen. Resultatet av forskningen er at det ikke kan være arvelig! Nøkkelen til å forstå dette faktum er studiet av identiske tvillinger. Det er selve nøkkelen!! Studie foretatt av Bailey-Dunen-Martin og av Bearman-Buckner, viser PC-verdier på bare 11% og 7%. Så la oss si at vi tar et gjennomsnitt på 9%. Det vil si at for hver enegget tvilling (kalt ”monozygotiske” tvillinger) er det kun 9% sannsynlighet (basert på målbar statistikk) for at også den andre tvillingen vil være homoseksuell. Dersom det fantes et homofilt gen ville tallet teoretisk sett være 100% - eller i realiteten noe mindre, da det selvfølgelig er en margin for feil i slike målinger. Tallet 9% er selvfølgelig høyere enn de 2-4% av alle menn som blir homofile. Men tatt i betraktning en veldig lik oppdragelse av samme far, burde man kunne forvente en høyere prosentdel enn de 2-4%. Legg merke til at vi selvfølgelig ikke mener at en mann med en monozygotisk tvilling automatisk har 9% sannsynlighet til å bli homoseksuell. Det tallet er selvfølgelig fremdeles de 2-4% som i den generelle befolkning.

Nå er du antagelig like trøtt som jeg.

God natt.