Nr 6. |
For å kunne forstå hvorfor den svenske homolobbys voldsomme suksess var så uventet, må vi først se på den svenske historie gjennom de siste ca. 150 år. Av hensyn til denne diskusjonen, kan historien til vårt land gjennom de siste 150 år bli delt inn i tre ”epoker”. 1. Fattigdom og moralsk fordervelse (rundt 1800-1883) Gjennom den andre halvdelen av 1800-tallet var vårt land plaget med ufattelig fattigdom og umoralsk fordervelse. Drukkenskap og avhengighet til alkohol var overveldende. I de omfattende skrifter ”Svensk historie”, på Bonniers forlag, kan vi lese i del 9: ”Industri og populær nasjonal bevegelse”, (oversatt til norsk): ”I den første utgaven av svensk edruskapsbevegelse, uttalte presten Wieselgren: 'Noen ganger mottok gårdsgutten sin betaling kun i form av alkoholholdig drikke, og drakk så mye på kreditt, at han bandt seg til å arbeide et helt år uten betaling. Også hushjelpen valgte å motta sin lønn i form av alkohol´.” 2. Edruskapsbevegelse og kristen vekkelse (rundt 1884-1960) I samme bok (del 9) i serien ”Sveriges historie”, leser vi: I 1883 ble ”Det Blå Band”-bevegelsen startet, og i 1884 ble ”The International Order of Good Templars” – IOGT- startet. Selv om det var store interne gnisninger, kunne ikke den store avholdsbevegelsen stoppes. Karakteristisk for denne tiden var den klare kristne innflytelsen........ I 1909, året etter at den svenske edruskapsbevegelsen startet, forsøkte bevegelsen å få til en folkeavstemning om alkoholforbud. Avstemningen gir et veldig talende bilde av den svenske edruskapsbevegelsens styrke på denne tiden. Hele 1.884.298 stemmer ble talt opp. Dette tilsvarte 56% av landets stemmeberettigede: Hele 99% av de avgitte stemmer var for et forbud! I 1917 ble det innført det såkalte ”brattssystem”, som betød at alle som kjøpte alkohol måtte bruke en rasjoneringsbok for alkohol (”motbok” i Sverige)”. Resultatet av edruskapsbevegelsen og den kristne vekkelsen var enorm. Hele familier ble løftet ut av deres elendighet. Entusiasmen var smittende, og over alt kunne man finne mange eksempler på liv ”før og etter”. Vårt land ble løftet ut av fattigdom og umoralitet. Statistikken er talende. Jeg fortsetter med å sitere ”Svensk historie”. ”I 1861-1865 var alkoholkonsumet (iberegnet både barn og voksne) gjennomsnittlig 10,7 liter per person. I perioden 1901-1910 var det falt til 7,2 liter per person, og i 1950 til 5,2 liter.... Livet til de aktive medlemmene besto av mange møter og samlinger. All deres fritid var sentrert rundt dette..... På samme måte som den kristne vekkelsesbevegelsen, ble hele byer og bygder preget avedruskapsbevegelsen”. Det er to andre faktorer som vi ikke må overse. Ved århundreskiftet var vårt land fremdeles dominert av små gårdsbruk, som ble enda mindre når den nye generasjonen overtok. At ca. 1,5 millioner fattige svensker emigrerte til Amerika (1/3 av befolkningen), lettet noe av presset. Industrialiseringen og det faktum at Sverige hadde rikelige naturressurser (gruvedrift og treindustri) styrket den voksende økonomien. 3. Tidsepoken med moralsk forfall (rundt 1960 til nåtiden) Rundt den siste del av forrige århundre, var vårt folk i full gang med å innhøste godene av den store edruskaps- og vekkelses-bevegelsen. Når det gjeldt den kristne vekkelsen, var den nye evangeliske kirken full av medlemmer som elsket og tok var på hverandre på en uselvisk måte. De fleste trodde de en dag ville bli holdt ansvarlige av sin skaper for hvordan de hadde levd sine liv. Den evangeliske bevegelsen i vårt land hadde gjort Sverige til det landet i Europa med det høyeste prosenttall ”evangeliske” (hvis ordene ”evangeliske” betød å tilkjennegi tro på Bibelen som en troverdig bok og en veiviser til ens personlige liv i denne verden, og ikke kun en knapt ”hellig” historisk bok). I dag er situasjonen drastisk endret. I en undersøkelse av 25 land i 2002 (ref.40) ble følgende spørsmål stilt: ”Tror du på Gud?” Den høyeste bekreftelsesprosenten var i Portugal hvor 92% erklærte en tro på Gud. Sverige var på bunn i listen med kun 32%. USA var på 84% (3. høyeste). Sverige var også helt på bunen når følgende spørsmål ble stilt: ”Tror du på et helvete?” Og igjen på bunnen når følgende spørsmål ble stilt: ”Går du i kirke minst en gang i måneden?” Sverige lå på bunn med 8% (USA 48%). Men på tross av at vi har
mistet våre kristne forankring; hvordan kunne umoral og sodomi invadere vårt
kjære land så fort? Selv om homoseksualitet ble avkriminalisert i 1944, var
det ikke før på 70-tallet at sodomien hadde en eksplosiv økning. I dag
anbefaler RFSL (den fremste røst for homoseksualitet i vårt land, og
sjenerøst støttet av skattebetalernes penger) de unge å eksperimentere for å
finne deres seksuelle preferanser. På deres hjemmeside skriver de (ref.16): Hvis ikke dette er et avskyelig forsøk fra den homoseksuelle lobby på å rekruttere mennesker inn i deres rekker, hva er det da? Hvordan kunne alt dette skje, og hva har responsen fra det kristne samfunnet vært? Forståelsen av underliggende faktorer kunne kanskje være et advarselstegn til andre land. På slutten av 60-tallet begynte ugudelige mørke krefter å regjere blant de kristne. Det var den gang vår regjering begynte å gi penger til frie kirkesamfunn på visse betingelser. I begynnelsen virket betingelsene til å være milde. Men mange røster reiste seg og sa at et fritt kirkesamfunn (Frikyrkan) ikke skulle ta i mot penger fra staten (og dermed være avhengige av staten). I dag er det bevist at de hadde rett. I dag innkasserer 21 forskjellige kirkesamfunn millioner av kroner fra den svenske staten, en støtte som er essensiell. Men regjeringens betingelser i dag tårner seg opp over menighetene. Nylig kunne vi lese fra forundersøkelsen til et lovforslag: ”Betingelsene for et kirkesamfunn til å motta støtte fra staten, er for å oppholde og styrke de verdier vårt samfunn er bygget over og at kirkesamfunnet er stabilt”. Vel, problemet for våre kirkesamfunn i dag er at ”de verdier vårt samfunn er bygget over” drastisk er forandret i løpet av de siste 30 år. I dag er det Bibelen betegner som syndig, i stor grad ”verdier vårt samfunn er bygget over”. Ta for eksempel "Svenska Missionsförbundet" eller "SMF”. På deres årlige konferanse i mars 2002, vedtok de et forslag om at hver enkelt av deres kirker selv kunne bestemme om de skulle akseptere en homoseksuell pastor. Dette var ikke nok for medlemmer av det svenske parlament, da de var redde for at noen av de lokale SMF-menighetene kunne komme til å diskriminere en homoseksuell prest ved å nekte ham stillingen, selv om han i utgangspunktet var den mest kvalifiserte søker. Så regjeringen satte i gang en undersøkelse av SMF´s politikk angående toleranse (eller mangel på sådan) av homoseksuelle. Sommeren 2002, befant lederskapet i SMF seg ”på teppet” til kulturdepartementet for å forklare seg. Etter møtet og rådslagning, erklærte SMF´s leder den 8. juli 2002, at han var tilfreds med møtet (ref.41). Men det er helt klart at SMF – og dermed også de andre kirkesamfunn som er avhengige av midler fra staten – ikke kan diskriminere en homofil som ellers kvalifiserer seg til en stilling som prest i deres kirke. Som forventet var lederen av SMF, Krister Andersson, en av de som bifalt den lov som dømte Åke Green til fengsel etter hans preken om seksuell synd (ref.42). I et ukentlig brev til sine medlemmer skrev han at .....gjennom hans 35-årige tjeneste som pastor, og ved å lytte til prekener gjennom 50 år, har han aldri sett seg nødt til å undervise fra skriftsteder som omhandler homofili. Andersson antar at andre kristne har den samme erfaringen. Det kan ikke gjøres mer klart enn det. Er det grunn til å spørre seg om hvorfor SMF i 2002 bestemte seg til å åpne dørene for homofile prester i deres rekker? Krister Andersson er ikke den eneste predikant som har denne holdning. Dette problem har trengt seg temmelig dypt inn i rekkene av mange kirkesamfunn. Hvis du betrakter denne smålige situasjonen, kan du lettere forstå hvorfor der var så mye grell kritikk fra såkalte kristne da Åke Green den 20. juli 2003 holdt en preken hvor han i begynnelsen av sin preken spesifikt belyste Bibelen syn på, ikke bare homofili, men alle utslag av perversitet. (Den andre del av prekenen handlet om den nåde og tilgivelse Gud gir i Kristus) En slik preken var uhørt i vårt land. For mange år siden; å ja. Men nå? – Nei. Det skal noteres at en av SMF´s ledende pastorer nylig ble valgt til leder for den største pinsekirken i Sverige – Filadelfia i Stockholm. Våren det påfølgende året (11. mars 2003), kalte ombudsmannen for homolobbyen, Hans Ytterberg, sammen et møte med lederne av alle de 21 kirkesamfunn som mottar finansiell støtte fra staten, for å belære dem om hvilken holdning og policy de må ha vis-a-vis homolobbyen (ref.43). Dette var i sannhet et kjølig budskap til kirkesamfunnene, som historisk sett betraktet seg som frie for instruksjoner fra myndighetene. Og som en oppfølging til møtet med Ombudsmannen for de homofile (Ytterberg), annonserte regjeringen selv (den neste dag) at de ville sette i gang en undersøkelse av de forskjellige kirkesamfunn i løpet av våren, for å se om der var noen diskriminering av de homofile (ref.44). Som tidligere nevnt har homolobbyen i sannhet infisert Den Svenska Kyrkan (tidligere den Lutherske Statskirken). Mange, men ikke alle de andre kirkesamfunn (ofte referert som ”frie kirker” basert på at de pleide å være fri fra regjeringens kontroll), har inntil nå ikke akseptert verken pastorer eller generelt medlemskap av åpent homofile personer. De har vært en slags ”frisone”. Så det er ikke rart at situasjonen ikke ser vel ansett hos homolobbyen. Et annet tragisk eksempel er pinsebevegelsen (Pingströrelsen). Dette kirkesamfunnet var den største i vårt land og var veldig levende i vekstårene fra 1910-1960. Lewi Pethrus var deres pioner og leder av den største frikirken fra 1910-1958. Han døde i september 1974. Han startet blant annet et politisk parti i Sverige – Kristendemokraterna – eller ”KD”. Pethrus startet også den kristne dagsavisen ”Dagen”. Hvis Pethrus hadde levd i dag, ville han ikke lenger være i stand til å kjenne igjen ”Pingströrelsen”. Umoral har i dag krøpet inn i mange forsamlinger. Førekteskapelig sex er ganske alminnelig, og noen kirker har åpnet sine armer for homoseksualitet. Selv om det kom som en liten overraskelse da ungdomsorganisasjonen i KD valgte en homoseksuell, Eric Slottner, som sin leder. Det er dog fremdeles noen få mindre grupper av evangeliske og karismatiske bevegelser i Sverige. Det Pingströrelsen – nå avhengig av statlig finansiering – pleide å være, er Livets Ord i dag. Livets Ord – under ledelse av Ulf Ekman – mottar ikke statlig støtte. De har stor appell til unge mennesker. Det var derfor ikke en overraskelse da vi så en totalt forskjellig reaksjoner hos lederen for Pingströrelsen og lederen for ”Livets Ord” på (den nå berømte) Åke Greens preken i en liten pinsekirke i Borghom den 20. juli 2003. Tittelen på prekenen var ”Er homofili genetisk, eller en ond makt som driver hjernespinn med mennesker?” Prekenen var om seksuell forvirring og umoral av alle slag. Greens preken var fylt med sitater fra Bibelen. Hensikten med prekenen var den byrden pastor Green følte for vårt land og våre unge mennesker som ikke har et moralsk kompass å gå etter. Green ble umiddelbart anmeldt og tiltalt for overtredelse av en til da temmelig ukjent lov – ”Oppfordring til vold mot en folkegruppe” - som ble vedtatt i starten av 2003. Loven forbyr enhver å ”vise respektløshet ovenfor” eller ”fornærme” en ”gruppe mennesker”. Green ble derfor dømt ved Tinsrätten og dømt til fengsel. I hans anke til ”Högsta Domstolen” (eller ”HD”), fremholdt pastor Green sin overbevisning og grunn for sin preken på denne måten: ”Vel, grunnen er at jeg allerede i 2002 følte en dyp smerte i min ånd. En dyp bevegelse i min sjel når jeg forsto – og jeg henviste til det i min preken – at mye av det jeg noterte og observerte rundt meg handlet om den seksuelle livsstil. Da følte jeg en dyp sorg i mitt hjerte. Og jo mer det styrte vårt samfunn mot avgrunnen, jo mer mente jeg at lederne i våre kirker, lederne for våre kirkesamfunn, biskoper osv. burde stå frem og proklamere at dette ikke er normalt. Denne form for livsstil er unormal. Men det skjedde aldri i løpet av 2002. I begynnelsen av 2003 begynte jeg å forberede meg selv til den prekenen jeg holdt den 20. juli 2003. I den forbindelse fornemmet jeg noe veldig viktig. Og her vil jeg referere til et bibelvers som står i Esekiel 3: 17-19: ”Menneskesønn! Jeg har satt deg til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra mig. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel”. Det jeg ønsker å si med dette, er at jeg selv har et ansvar som en tjener av Ordet, og at jeg ikke bare kunne legge det på skuldrene til lederne av de forskjellige kirkesamfunn og erkebiskopen, men at også jeg hadde et ansvar i henhold til dette skriftsted om å rense min samvittighet og la folk få vite at den måten de lever på er gal. Og jeg erklærer at dersom de omvender seg og følger Kristus, vil de ikke komme under dommen. Så lar jeg folk selv bestemme om de ønsker å beholde sin homofile livsstil, eller omvende seg. Så, det var bakgrunnen for prekenen. Det var i starten av 2003 at jeg startet forberedelsene til denne prekenen.” (Slutt på pastor Greens vitneforklaring for Högsta Domstolen). For å lese pastor Greens preken og en detaljert bakgrunn, og den påfølgende rettssak klikk her. Det bør noteres at pastor Green har vært en pastor i ”Pingstkyrkan” i mange år. Som sagt var reaksjonene fra lederne av Pingströrelsen og lederen av ”Livets Ord” veldig forskjellige. 4. Pingströrelsen Så, i følge Hedin, ”kunne ikke Green dokumentere hva han sa”, selv om hans preken var full av sitater fra Bibelen. (Klikk her for en full gjengivelse av Greens preken den 20. juli 2003.) Så, enda to dager senere (på samme dag rettssaken mot Green startet), gav Hedin en lignende uttalelse til avisen ”Dagen” (ref.46). Tenk så lett Hedin gjorde det for de politisk korrekte utpekte jurymedlemmene (nämndemän) – ofte med ambisjoner om politisk karriere – i det de dømte Green til en måneds fengsel den 29. juni 2004. De begrenset seg til en måneds fengsel, siden dette var Greens første straffbare handling. Åke Green – selv en trofast forkynner i pinsebevegelsen i 33 år – sa at ”det føltes som å bli stukket med en kniv i ryggen av en annen forkynner”. En tid senere mottok pastor Green et brev fra en ”broder” i pastor Hedins menighet (Filadelfia) i Stockholm. Han sa han var homofil, og at både han og hans samlivspartner følte seg hjemme i pastor Hedins kirke. Han tilførte at han ”talte i tunger som alle andre”. Ungdomslederen for ”KD” (grunnlagt av den avdøde pinseleder Lewi Pethrus), en åpent erklært homofil ung mann (Eric Slottner), erklærte at Åke Green fortjente en streng fengselsstraff for sin preken. Mange vil si at dette er et klart bevis på at noe smertelig mangler i undervisningen fra den kristne talestolen. Man argumenterer at Guds karakter ikke er forandret siden skapelsen. Det er sant at Gud hadde et spesielt forhold til ”sitt eget folk”, israelittene, i Det gamle Testamentet, og at det var lover for jødene som ikke gjaldt for Jesu etterfølgere. Men Guds karakter (Guds natur) forandrer seg ikke. Han som er den samme fra evighet og til evighet og er i går og i dag den samme, hvordan kan Han vende om 180 grader? Hvordan kan Han som en gang sa: ”Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en kvinne; det er en vederstyggelighet. Du skal ikke ha omgang med noe dyr....” plutselig i dag betrakte dette som en normal handling? Hvis Han hatet seksuell synd som homofili og dyriskhet – i den grad at han betegnet det som en dødsstraff – hvordan kan Han nå plutselig akseptere det? Jesus selv sammenlignet synden i Sodoma med enda grovere synder. I favør av pastor Hedin, bør det noteres at han – i motsetning til en del andre kirkeledere – har uttalt at han mener homofil handling er syndig. Nylig har pastor Hedin trukket seg fra sin posisjon som leder av den største pinsemenighet i Sverige (Filadelfia i Stockholm). Han ble erstattet den 22. oktober 2006 av pastor Niklas Piensoho som kommer fra SMF (Svenska Missionsförbundet). I det senere har menigheten kjempet med finansene, antagelig på grunn av et minkende antall medlemmer og mangel på offergaver fra de gjenværende medlemmene. 5. Livets Ord Akkurat som forskjellen i
”Dagen” og ”Världen Idag”, som diskutert ovenfor, kom det ikke som noen
overraskelse for meg at: 2. ”Världen Idag” var blant
de 28 (av totalt 42) daglige aviser som aksepterte min annonse i deres avis
når hjemmesiden ble introdusert sommeren 2006. Lærespørsmål Vel, etter et skille fra staten navnemessig, har den gamle apostoliske svenske statskirken – nå kalt ”Den Svenska Kyrkan” – tatt ledelsen i å introdusere en ny doktrine om emnet. Andre kirkesamfunn følger etter. I en nylig utgivelse fra pinsekirkens ungdomsmagasin ”Gyro” (publisert av Filadelfia forlag), er doktrinen presentert i en spesialutgave om homoseksualitet (ref.48). I utgaven av ”Gyro” blir to fortolkninger av Bibelen presentert uten noen rettledning for de unge leserne om hvilken fortolkning som er den rette. Under overskriften ”Homo - OK eller ikke?” er de to fortolkningene presentert ved siden av hverandre under undertitlene ”For” og ”Imot”. ”Mot”-kolonnen gir den tradisjonelle og bibelske versjonen om emnet. ”For”-kolonnen gir en romanfortolkning som følger: (ref.49): “Når Paulus skrev om det unaturlige i Rom. 1:26-27, og om utukt i 1. Kor. 6:9-10, antas det at han snakker om den rådende situasjonen hvor eldre menn misbrukte unge gutter seksuelt. Derfor er ikke skriftstedene relevante for en situasjon hvor det handler om et etablert homofilt parforhold.” I Gyros artikkel er det ingen indikasjoner som hjelper deres unge lesere i å forstå hvilken fortokning som er bibelsk. Hvordan kan noe som både Gud, Jesus og apostlene erklærer for avskyelig og urent plutselig bli presentert som noe som er i full linje med bibelsk lære? Jesus selv sammenligner sodomi med de verste synder (Mat. 11:24). I samme utgave av Gyro finner vi flere artikler som presenterer homoseksualitet som helt normalt og akseptert blant kristne. En av artiklene er om ”Stafan”, en 18-årig gutt som allerede erklærer seg som homoseksuell, og at ”Gud har vært en god støtte” i hans utvikling (ref. 50). Den stakkars gutten trenger veiledning, og ikke å bli offentlig intervjuet av en uansvarlig og ufølsom journalist som kun er på utkikk etter et scoop, og i den prosessen brennmerker en umoden gutt. Hvorfor, for himmelens skyld (og jeg mener for himmelens skyld), oppmuntrer de ikke sine unge lesere til å be om utfrielse for Stefan, dersom Gyro skal være et kristent tidsskrift. Hvis ikke, er sjansen til stede for at Stefan ganske snart vil bli engasjert i den praktisering som RFSL anbefaler i deres ”Anal-veiledning” på deres hjemmeside (ref. 13). Det som venter ham er absolutt ikke den rosenrøde, friserte utgaven som magasinet forsøker å foreslå for sine ung lesere. Den homofile livsstil er typeisk en avvikelse som bare blir verre og verre. En av våre mest internasjonalt anerkjente autoriteter i å fortolke Det Nye Testamentet, er professor Chrys Caragounis. Da han skrev sin siste bok ”Homoerotikk”, (utgitt av XPMedia) (ref. 51), gjendrev han den nye og romantiserte fortolkningen av homoseksualitet som K. G. Hammar og Gyro hadde foreslått. Han ble derfor hudflettet av homolobbyen og bedt om å trekke seg fra sitt professorat ved universitet i Lund. Som hevdet tidligere,
stammer denne romantiserte fortolkningen fra Svenska Kyrkan, som inntil 2000
pleide å være “Den Svenska Statskyrkan”. I dag er denne kirken styrt av et
lederskap som i stor grad støtter homofili. Det er selvfølgelig ikke alle de
geistlige som støtter homofili, men størstedelen av lederskapet i kirken gjør
det. Ordinering av homofile prester, ”velsignelse” av homoseksuelt samliv,
støtten til homofile ekteskap osv., regjerer mange steder i den Svenska
Kyrkan. Vår frafalne erkebiskop KG Hammar har satt tonen for denne skitne og
nedadgående moralske utvikling. I sin ekstreme iver etter å støtte den
homofile agenda, har han også fornektet mirakelkraften til Jesus Kristus.
Blant hans typiske bekjentgjørelser er en nylig uttalelse om Jesu
jomfrufødsel (ref. 52): Hammars søster (Anna Karin Hammar) er en ordinert lesbisk prest i den Lutherske kirke i Upsala. For å kunne respektere sin egen seksuelle orientering har hun uttalt: ”Situasjonen for meg er at jeg kan leve som homofil nettopp fordi jeg opplever Guds velsignelse er så stor at jeg kan tåle den dømmende diskrimineringen” (Uppsala Nya Tidningen, 17. november 2004). “Evangeliska Fosterlands Stiftelsen” eller ”EFS” er en lekmannsbevegelse i den svenske lutherske kirke med betoning på misjonsarbeid og lekmannstjeneste. EFS har vært involvert i misjonsarbeid i Etiopia i lang tid. I 1959 kom mange misjonsorganisasjoner fra forskjellige land sammen, som arbeidet i Etiopia, og dannet bevegelsen Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus (EECMY) (Mekane Yesus-kirken). Så vi har hatt et langt forhold til ”EECMY”, som har sette en spektakulær vekst siden den ble grunnlagt. I dag er det hele 5 millioner medlemmer (Etiopias befolkning er på rundt 78 mill). På grunn av svenske misjonsorganisasjoners – inkludert EFS´s – konstante arbeid i Etiopia, er det helt naturlig at mye av vårt lands utenlandshjelp er gått til Etiopia. Den førstkommende sommeren skal Mekane Yesu-kirken ha en stor konferanse i Addis Abeba. Den svenske kirken, inkludert EFS, planla å sende en delegasjon med vår erkebiskop som leder for delegasjonen. Men lederen i Mekane Yesu-kirken sendte to brev i januar til erkebiskopen, hvor han utba en forklaring av hans kirkes holdning i saken om ekteskap mellom, og ”velsignelse” av homofile parforhold. (I en nylig gudstjeneste for 70 aktivt geistlige/prester i den svenske kirken, hadde hele 75% av dem ingen problemer med å vie homoseksuelle par). Ingen av de to brevene fra Menake Yesu-kirken ble besvart av den svenske kirken. De fikk derfor beskjed fra Mekane Yesu-kirken om at de ikke var ønsket på konferansen denne sommeren (ref.53). Dette var selvfølgelig en stor skuffelse for mange prester og lekmenn i den svenske kirken. I stedet for en spennende tur til Etiopia, må de nå heller bli hjemme og gruble over konsekvensene over deres nye religion. Ironien i alt dette er at lederne i den svenske (lutherske) kirken antagelig ser seg selv som mer ”utviklet” enn Menake Yesu-kirken, siden de har en lengre kirkehistorie. Utvilsomt tror de at den yngre kirken som de en gang hjalp å opprette i Etiopia, en dag vil ”vokse” til full aksept av den homoseksuelle synd. Som det er skrevet: ”Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer,….” (Rom. 1:22-32) Det er som om en ny religion har invadert vårt land. All denne omfavnelsen av homolobbyens agenda, er med til å bagatellisere hva Jesus lærte om helvetet. Du kan vanskelig høre noen forkynne fra en talerstol i dag om det emnet Jesus brukte så mye tid til å undervise om. Før Han for opp til Himmelen, fortalte Jesus til sine disipler om Den Hellige Ånd som skulle komme (John 16:8): ” Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg, om rettferdighet fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger, om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt”. Det er Den Hellige Ånds oppgave. Men i vårt land i dag, er det til og med sjeldent å preke om evig dom. Men gjennom kirkehistorien er det denne form for forkynnelse som får syndere til å komme til korset og omvende seg. I stedet for at Jesus får lov til å løfte av den fryktelige byrden av synd, snakker man i dag om et ”lavterskel-tilbud” i kirken. ”Kom og bli med i vår kirke, for det er helsebringende for deg og dine barn å få en dose religion og etikk!” Mange kristne tror i dag rett og slett ikke på helvetet som en realitet. De tror Jesus spøkte når han snakket om helvetet, eller at Han ønsket å skremme mennesker til å bli hans disipler og etterfølgere. Et favorisert omdømme av verden er blitt viktigere enn Jesu Kristi mandat. Derfor er det ikke overraskende at ”Pingstkyrkan” jevnlig betaler for opinionsmålinger for å se hvor populær kirken er i samfunnet. Sist gang måtte de erkjenne at populariteten er nedadgående. Da la de skylden på ”Åke Greens sak”. De er tydeligvis ikke oppmerksomme på Mesterens eget ord i Lukas 6:26: ”Ve dere når alle mennesker taler vel om eder! For på samme vis gjorde deres fedre med de falske profeter” og igjen i Matteus 5:11 og 12: ” Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. ” Og igjen i Lukas 6:22 og 23: ” Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen.” Enten er det Kristus eller så er det ”Pingstkyrkan” som har oppfattet det helt galt. De kan ikke begge ha rett. Er det vel da merkelig at våre ungdommer (enten fristet av eller allerede under homoseksualitetens åk) ikke finner noen fast veiledning fra såkalte evangeliske kirkesamfunn. ” Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.” (Mat. 5:13) Oppsummering av kristne
gruppers reaksjon i Sverige 2. Den frie kirken (”Frikyrkan”). Graden av å akseptere homoseksualitet varierer. For eksempel har SMF (ledet av pastor Krister Andersson) allerede åpnet sine dører og ønsket velkommen homofile pastorer (så lenge de også er akseptert av dere lokale menighet). Pinsebevegelsen (Pingstkyrkan) har enda ikke akseptert homofile pastorer i deres rekker. Men deres leder (pastor Sten-Gunnar Hedin) har bestemt avvist budskapet fra pastor Åke Green, og fortsetter med å gnåle om hans budskap i prekenen. Avisen ”Dagen” heller mot de homofile i økende grad. Mange menigheter i denne gruppen har blitt avhengige av fast økonomisk støtte fra den svenske regjeringen, som mer og mer krever at de godtar homofile i sine rekker. Ved å skjære ned på den statlige støtten for noen av menighetene, (eks. Pingstkyrkan), blir det vanskeligere og vanskeligere ikke å akseptere regjeringens krav. 3. Menigheten ”Livets Ord”, under ledelse av pastor Ulf Ekman. Denne menigheten fungerer uten noen form for finansiell støtte fra myndighetene. Ulf Ekman sa etter Åke Greens preken mot homofili: ”Åke Green har støtte fra 5.500 mennesker her” og ”Gud velsigne Åke Green” og hele menigheten brøt ut i en spontan applaus. Ekman fortsatte: ”Det er en stor skam for kristenheten i Sverige når ikke én menighetsleder har erklært støtte til Åke Green”. Den svenske (frafalne) kirken var tidligere en del av den svenske stat (”Statskyrkan”), men ble gjort uavhengig fra staten for noen år siden. Med den endringen ble økonomisk likviditet og landområder som de ”tok med seg” deres nåværende økonomiske velstand. Derfor er det forståelig at de er i stand til å ”holde det gående” lenger enn de fleste ”frikirker”, etter som vårt land blir mer og mer sekularisert og sodomisert. Så, hva gjør dette med
alle ofrene for den homofile livsstil? Jeg ønsker å ende denne artikkelen med et sitat fra en bok av Kupelian: ”Ondskapens marked, hvor radikale, elitebyggende og forfalskere selger oss korrupsjon forkledd som frihet”. Kupelian skriver på side 35 (det som er skrevet i parentes er mine ord): ”Homoseksuelle aktivister ønsker å sammenligne deres sak med den sorte borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Man kan ikke flykte fra sin egen samvittighet, eller skaperen av vår samvittighet - Gud, bare fordi man er av afrikansk opprinnelse. Det er nettopp på grunn av denne forskjellen at bevegelsen ”de homofiles rettigheter” (grunnleggende) ikke handler om å endre loven, slik at homoseksuelle kan ha like rettigheter til avansement eller tilgjengelighet i samfunnet, slik den sorte borgerrettighetsbevegelsen arbeidet for på 60-tallet. De homofile lever allerede i frihet (bortsett fra den enkeltes kamp med pedofili) og kan bo, arbeide og bevege seg faktisk hvor de vil. Faktisk – som en gruppe – har de homofile et høyere inntektsnivå enn den gjennomsnittlige amerikanske befolkning. (Og de har langt mer tid til fritid og å drive grasrotpolitikk siden de i de fleste tilfeller ikke trenger å bry seg om den tid som går til å oppdra barn). Så, det handler ikke om rettigheter. Det handler om å redefinere sannheten og sensurere bort all kritikk, slik at de militante homofile kan være komfortable med deres ”livsstil” uten å bli forstyrret av realitetene. Husk at vi alle – inkludert de homofile – har en samvittighet (den grunnfestede standard som Gud har lagt ned i oss alle) som gir oss en indre konflikt når vi gjør noe som er galt. Men hvis vi åpner opp for mørke makter som vi ikke har forstand på, og døyver vår samvittighet med å forsvare våre egne meninger, vil vi uunngåelig betrakte samvittigheten som vår fiende. Og selv om vi kan lykkes med å døyve vår indre varselsklokke, hva vil skje når en annen person som ikke har døyvet sin samvittighet på denne måten kommer for tett på oss? Vi føler oss truet. Derfor føler vi oss tvunget til å dempe ”samvittighetens stemme” - ikke bare den på innsiden av oss, men også den som er i andre mennesker, og som vil utfordre og provosere oss. Den homofile som lever i en fornektelse, vil oppleve at selv et kjærlig tilbud fra en kristen eks-homofil kristentjeneste, eller terapeutisk behandling for å hjelpe til med å overvinne homofil avhengighet, er en fornærmende trussel. Men det er faktisk ekte kjærlighet – som vi mistolker som en trussel og fanatisme, fordi det konfronterer den sannhet som ikke er velkommen i oss”. |